Gisken Wildenvey

Artikkelforfatter

Kristin Hanna Rabben, f. 1957 på Andenes, oppvokst på Fiskenes med pappa Einar Rabben og onkel Terje Rabbens historier i ryggmargen, bosatt i Stjørdal og jobber i Trondheim som intranettredaktør i Skatt Midt-Norge. Min intensjon med denneKristin Rabben til årboka artikkelen har ikke vært å gi noen fullstendig oversikt over Gisken Wildenveys liv og forfatterskap, men å finne fram til informasjon som knytter Gisken til Fiskenes og gjøre noen betraktninger om hvordan hennes oppvekst på Fiskenes kan ha påvirket hennes liv og forfatterskap.

 

Faktaboks om Gisken Wildenvey:

Født 23. mars 1892 i Austnesfjorden Lofoten i følge kirkeboka.

Født 23. mars 1895 etter egen tidsregning.

Døpt Jonette Pauline Andreassen. Brukte siden navnene Jonette Pauline Kramer Andreassen og Gisken Wildenvey.

Bodde i Lofoten til hun var 7 år.

Bodde på Fiskenes fra hun var 7 år til hun var 15 år

Flyttet til Oslo i 1910

Gift med Hermann Wildenvey i Vålerenga kirke 4. februar 1912

Bosatt i Hergisheim, Stavern fra 1927

Datter Hanna, adoptert i 1941

Døde 14. januar 1985

 

Forfatterskap:

Hun debuterte i 1925 med novellesamlingen Bedaarere.

Så kom:

Andrine (1929)

Andrine og Kjell (1934) Filmet i 1952

Andrine og lykken (1939)

Mødrene har grædt (1949)

Andrine og den røde blomsten (1955)
Kjærlighet varer lengst (1975)

Og Efterklang (1969)

 

Mer informasjon om Gisken finner du her:

www.portaasen.no

Tom Lotherington – Hermann Wildenvey – et dikterliv.

Norsk biografisk leksikon

Her kan du lese artikkelen ferdig redigert i pdf-format inkl flere bilder (Gisken oppsett med billedtekster). Eller du kan fortsette lesingen under.

 

Han ga henne navnet Gisken

Gisken Wildenvey, gift med forfatteren Hermann Wildenvey, ble født i Austnesvågen i Vågan og oppfostret på Fiskenes på Andøya. Som forfatter står hun støtt på egne ben og hun solgte i sin tid like godt som sin mer berømte ektemann. Det er Cora Sandels roman om Alberte og Jakob som setter Gisken på sporet av sin egen barndom. I sitt forfatterskap henter hun mye fra sitt eget liv. Både oppveksten i Lofoten og på Fiskenes og det krevende, stormfulle samlivet med forfatteren Hermann Wildenvey skinner i gjennom i romanene hennes. Romanserien Andrine sies å være svært selvbiografisk. Sett i det perspektivet er det interessant å se hva romanfiguren Andrine forteller oss om det å vokse opp som fosterbarn på Fiskenes tidlig på 1900 tallet.

 

Var det Hermann som ga henne navnet Gisken?

Det var i allefall ikke foreldrene som ga henne dette navnet. I kirkeboken for Vågan prestegjeld står hun innskrevet som Jonette Pauline Andreassen, født 23.mars 1892. Sannsynligvis oppkalt etter mormor som heter Jonette Kristine Sivertsdatter. Foreldrene hennes er enkemann og gårdbruker Anton Lauriz Andreassen og pike Inger Jentoft Pedersen. Foreldrene er ikke gifte. Faddere er onkel på farsiden Johan Andreassen og hans kone Petrina, Inga Johansen og en slektning på farsiden ,Anton Kramer f. 26.08.1850. Da hun kom til Fiskenes og så lenge hun bodde der het hun Jonette Pauline Andreassen.

I folketellinga for 1910 er hun flyttet til Oslo. Her, på tellingsdagen 01.12.1910, står hun oppført som Gisken Andreassen , ugift losjerende kassererske i handel, bosatt i Inkognitogaten 28 b. Hun møtte Hermann høsten 1911 og de giftet seg i 1912. Historien vil ha det til at det var Hermann som gav henne navnet Gisken, men det tror jeg ikke. I erindringsboken ” Kjærligheten varer lengst” presenterer hun seg selv som Gisken Andreassen i sitt første møte med Hermann. Kanskje hun gav seg selv navnet Gisken. Helt sikre kan vi ikke være. Men jeg har også en vag erindring av min mor, Haldis Rabben, som forteller at Gisken-navnet hadde hun funnet på selv. Folketellinga fra 1910 og hennes egen erindringsbok støtter opp om det siste alternativet.

 

Hvorfor ble hun satt bort?

Hun var født utenfor ekteskap. Moren kom som tjenestepike til faren som var blitt enkemann og satt igjen med en liten datter. Sine første leveår bodde hun mest sannsynlig sammen med sin mor som var husholderske hos hennes onkel på farssiden. I romanen ”Lang og tro tjeneste” som kom ut i 1964 er det mye som tyder på at det er morens liv som inspirerer til fortellingen her. Da mora, for en periode, sluttet i tjeneste hos onkelen for å begynne som anleggskokke under jernbaneutbygginga i Rombakken kunne hun ikke ha Gisken med seg. På den tiden var det ganske vanlig at barn ble satt bort. Ofte var det ren nød som lå bak beslutningen om å sette bort et barn og at det var tøft både for mor og barn er ikke vanskelig å forestille seg. Hvorfor akkurat Helmer og Nikoline fra Fiskenes ble valgt til pleieforeldre vet jeg ikke, men jeg vet at hun kom til Skarstein først.

Under folketellinga i 1900 er Jonette Andreassen registrert på Skarstein som pleiedatter hos sin tante på morssiden, Anna Pettersen. Moren hennes, Inger Jentoft Pedersen, finner jeg ikke i denne folketellinga, verken i Vågan eller Hadsel men jeg finner en Ingerid Pettersen f, 1873 i Hadsel som er kokkepige på Brakke no 22 , Ankenes kommune. Kan det være hennes mor?

Tanten, Anna Pettersen, som er gift med Fredrik Arnesen fra Kvæfjord, er bestemor til Erna Myrvang Borgen på Andenes. I følge Erna bodde ikke Jonette Pauline hos sin tante. Mest sannsynlig var hun bare på besøk her denne dagen, eller hun kan ha bodd der en kort periode før hun kom til Fiskenes.

 

Var det tøft å vokse opp som fosterbarn på Fiskenes?

Romanfiguren Andrine vokste opp hos fattige og strengt religiøse pleieforeldre på Skjæret. Jonette Pauline kom til Helmer og Nikoline Larsen på Fiskenes.

Fattige etter den tids standard var de ikke. Helmer Celius Larsen og Nikoline Birgitte Larsen, begge født i 1860, var 39 år da Jonette Pauline kom til dem som fosterbarn. Fra før hadde de fostersønnen Henry Johan Hansen på 11 år, f. 1889. Han kom til Helmer og Nicoline som 2-åring. De hadde ikke egne barn. Tidlig i ekteskapet mistet Nicoline et nesten fullbåret barn etter å ha blitt klemt mellom fjøsveggen og fjøsdøra av ei mannevond ku. Etter det ble hun ikke gravid flere ganger og hun var en del sykelig. Til sammen hadde de fire fosterbarn, Eline Enoksdatter fra Breivika, min morfar Henry Johan Hanssen, Jonette Pauline Andreassen og min mor Haldis Nikoline Nymo. Men det var Henry som Jonette Pauline vokste opp sammen med på Fiskenes.

Helmer hadde vært høvedsmann siden han var 25 år. Nå er han gårdbruker, herredskasserer, formann i fattigstyrelsen, kommisjonær for Ålgård ullvarefabrikk og en foregangsmann når det gjelder tarebrenning. De har et relativt stort hus og de har en tjenestepike som heter Signe Sørensen. Det er ingenting som tyder på at det var behovet for billig arbeidskraft som motiverte dem til etter hvert å ta i mot fire fosterbarn, heller hjertelaget. Både Helmer og Nikoline var kjent for å være både gjestfrie og gavmilde.

Innomhus er det Nikoline som rår grunnen. Hun er dypt religiøs og trusselen om Guds straffedom satt løst hvis du trådte utenfor den aksepterte rammen. Og den aksepterte rammen var ikke spesielt vid, i følge min mor. Romanfiguren Andrine er et ensomt barn som er redd for pleiemoren og har et vanskelig forhold til henne. Forholdet til pleiefaren var bedre.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at det kunne være enklere for Jonette Pauline å knytte seg til Helmer enn til Nikoline. Hun har allerede en mor, en mor som hun har bodd sammen med i syv år og som besøker henne på Fiskenes. At det var smertefullt for Jonette Pauline å måtte skilles fra sin mor er lett å forstå. I romanen Andrine kan vi lese om den skjøre fortroligheten mellom fosterdatter og fostermor. Den er møysommelig bygget over tid men overlever ikke moras besøk. Det er nok flere forhold som gjør at det ikke er lett for Jonette Pauline å knytte seg til Nikoline og dette er nok sårt både for barnet og for fostermoren.

Men Jonette Pauline vokser opp på Fiskenes. Helmer og Nikoline blir til mor og far og det er de for Jonette Pauline, eller Gisken som hun kaller seg som voksen, så lenge de lever.

Romanfiguren Andrine elsker å leke i fjæra. Og landskapet hun leker i kjenner jeg igjen fra min egen barndom på Fiskenes: -Djupdalen, Mortneset med Hundkeila, Kattkeila og den fine kløfta i berget ovenfor flomålet hvor vi bygde hus og kunne leke i le for vær og vind.

Jonette Pauline får sin skolegang på Fiskenes. Hun har flere jevnaldringer her. Jenny Gjesback, Sigurd Pareli Nybrott og Gunhild Birgitte Storstrand er alle født i 1892. Gunhild og Jonette Pauline går for presten sammen. Den 29. september 1907, blir de konfirmert i Andenes kirke.

Romanfiguren Andrine brenner tare. Tareasken får hun solgt for kr. 22,- på kramboden og for pengene kjøper hun seg konfirmasjonskjole. Om Jonette Pauline måtte finansiere sin konfirmasjonskjole med penger tjent på tarebrenning vet jeg ikke. Men hun beskriver inngående brenneprosessen som fører fram til den ”beste” tareasken. Kunnskap om tarebrenning har hun, og den kan nok være overført fra fosterfar Helmer.

Gisken sier selv i flere intervju at hun kunne to ting da hun kom til Oslo. Det ene var å ro fiske og det andre var å brodere. Kjenner jeg fostermoren Nikoline rett, ble hun nok heller satt til å vaske og brodere enn til å brenne tare eller fiske. Jonette Pauline broderte to stoltrekk og trekk til en fotskammel til sin fostermor mens hun bodde på Fiskenes. Stolene med de broderte trekkene var i daglig bruk i mitt og Giskens barndomshjem helt fram til 1975 da de ble erstattet med noen ”tidsriktige” oransje ulltrekk. De broderte stoltrekkene har familien selvfølgelig tatt vare på.

Den 26. august 1908 er hun fadder da nabojenta Rebekka Johanne Vollan blir døpt i Andenes kirke.

Ut i verden

Å få fortsette skolegang etter folkeskolen er heller unntaket enn regel på den tiden Gisken blir konfirmert. Men Gisken har bein i nesa og vett i hodet og mer skolegang står høyt på ønskelista. Skoletilbud ut over folkeskolen finnes ikke på Andøya i 1907 – 1908. Så hun må flytte ut fra fosterforeldrene hvis hun vil på skole og skolegang koster penger.

I romanen Andrine og Kjell er det penger til amerika-billett, fra moren og penger som fostermoren har spart til sin egen likkiste som finansierer Andrine Skjærets skolegang. Hun går på Borch private skole i Storvågen. Andrine Skjæret er elev det første året skolen starter opp. Den entusiastiske skolegrunderen Borch brenner seg ut, blir syk og dør før det første skoleåret er i omme.

I det virkelige liv vet vi at Gisken fullførte videre skolegang i Kvæfjord og det er vel ikke utenkelig at både mor og fostermor bidro til å finansiere skolegangen. Den privatdrevne fortsettelsesskolen Angells privatskole i Kvæfjord startet opp i 1906 og ble drevet av Angell til han døde i 1908. Rasmus Angell ble gift med en av sine elever på Angellskolen. Kona, Hallfrid Andreassen, ble enke etter bare et års ekteskap. Hun var Giskens kusine, og ble siden en kjent språkforsker på nordnorske dialekter. Iver Størkelsen overtok i 1908 og skolen endrer navn til Iver Størkelsens middelskole. Elevene må gå opp som privatister og ta eksamen i Harstad. Det er nok her Gisken tar sine eksamener våren 1909 eller 1910.

Gisken sier selv i et intervju at hun er 16 år når hun flytter til Oslo for å begynne å jobbe som kassererske hos Steen & Strøm. Det er vanskelig å vite hvilken tidsregning Gisken tar utgangspunkt i når hun sier dette. Hvis det er” kirkeboka”, blir det i 1908 og er det ”sin egen tidsregning” blir det i 1911? I følge folketellinga for 1910, bor hun i Oslo 1. desember 1910.

Giskens kusine på farssiden, Clara Lindstrøm f. 1876 står oppført som ugift motehandlerske i Kabelvåg ved folketellinga i 1900. I følge min far Einar Rabben, hadde Gisken kontakt med henne. Den flotte hatten som hun har på bildet kommer fra kusinens motebutikk. Bildet er tatt av fotograf Halvtan Holm i Harstad mens hun gikk på skole i Kvæfjord. Kusinen reiste til Tromsø, Harstad og Oslo hvor hun hadde forretningsforbindelser for å handle inn ”tøier”. I følge min far, måtte det være kusinens forbindelser som førte til at hun fikk jobb som kassererske hos Steen og Strøm i Oslo. Poster fikk en gjennom forbindelser i den tiden. Uten en slik forbindelse ville det vært vanskelig for en ung pike nordfra å få jobb. På det tidspunktet hun traff Herman, var hun sluttet som kassererske og hadde begynt å jobbe som mannekeng i modellavdelingen på Steen & Strøm. På fritiden skrev hun små dikt og hun sendte dem til den kjente og berømte poeten Herman Wildenvey for å få hans vurdering og råd. Slik møttes de.

 

Kjærlighet varer lengst

Kjærlighet varer lengst er tittelen på Giskens erindringsbok om samlivet med Herman som ble utgitt i 1975.

Herman og Gisken har mange likhetstrekk i oppveksten. De er begge født utenfor ekteskap i en tid da dette var en stor belastning. De ble begge avvist av sin far ved fødselen og opplevde å bli satt bort av sin mor, Hermann da han var tre år gammel og Gisken da hun var syv. De vokste begge opp i et strengt religiøst fosterhjem med predikanter ved kaffebordet og religiøse bøker i bokhylla. Begge setter sin fødselsdato etter egen tidsregning og gir seg selv det navnet de vil ha. Jonette vil heller hete Gisken enn Jonette og Herman bytter ut Portås med Wildenvey. De har nok begge et stort hull i kjærlighetskrukka si, uansett hvor mye oppmerksomhet og kjærlighet som fylles på så blir det ikke nok. Selv om de elsker hverandre høyt, så søker de stadig utenfor ekteskapet etter mer bekreftelse.

Sommeren 1912 reiser den nygifte Gisken nordover mens Herman slår seg ned på Eidsvoll. De har kun vært gifte noen måneder når de nå reiser hver sin vei. Men adskillelsen varer ikke lenge. I august 1912 får fostermor Nikoline kort fra Eidsvoll, hvor Gisken takker for sist. Hun har vært hjemme en uke nu og har det utmerket. Videre forteller hun at de blir værende på Eidsvoll en stund utover høsten. Senere skal dikterparet bo fra hverandre i lengre perioder og et par ganger er det virkelig fare for skilsmisse. I en slik periode skriver Herman et langt og opprørende brev til Gisken som han avslutter med følgende kjente setning: – Jeg elsker deg, det er summen av dette brev, resten er bare desimaler.

_DSC0142

Behovet for å høre til

Jeg er og blir nordlending med liv og sjel, sier Gisken i et i et intervju med Andøya Avis tirsdag 9. juni 1936 i forbindelse med besøk hos sine pleieforeldre på Fiskenes. At hun er nordlending i hjertet sitt tviler jeg ikke på. Men den fattige fosterjenta som vokste opp i fjærsteinene nordpå vises ikke mye utenpå. I følge Tom Lothringtons biografi om Herman Wildenvey er Gisken mer snobbete enn Herman. Fasaden er viktig for henne. Hun ”ekviperer” seg i Paris, fører et sobert og dialektfritt språk og har hushjelp. Ikke en håndbevegelse røper opphavet hennes. Hun og Herman lever et overklasseliv som ikke står i forhold til de økonomiske realitetene. De er ofte blakke, selv om de tjener gode penger på bøkene sine.

Men det kunne umulig ha vært lett for henne da hun, pur ung, dumpet inn i det litterære kunstnermiljøet rund Herman. Et ganske ubarmhjertig miljø som dyrket de skarpe replikkers kunst. Han er en berømt og feiret forfatter, hun er et gudsord fra landet. Riktignok er hun høy, slank, vakker og rørende uskyldig, men hun er ikke kunstner, ikke rik, kan ikke vise til en god familie og hun er ikke godt orientert i kunst og kulturlivet.

At hun klarte seg så godt som hun gjør, viser hvilken styrke og kvaliteter som bor i en henne. Og jeg tenker at uten kjærlig omsorg fra sin mor de første leveårene og senere kjærlig omsorg fra sin fostermor, hadde det vært vanskelig for Gisken å bygge en slik indre styrke som hun gang på gang viste at hun har.

Etter at hun flyttet ut fra fosterheimen, har hun mer kontakt med sin biologiske familie i Lofoten.

Fosterforeldrene på Fiskenes holder hun kontakt med så lenge de lever. De brevveksler og hun besøker dem flere ganger på Fiskenes opp gjennom årene. Dessverre er det bare kort og bilder som er tatt vare på. Jeg finner kort hvor hun takker pleiefaren for iset fisk som han har sendt til henne, hun sender julehilsener og flere bilder av adoptivdatteren Hanna.

Og det er ikke bare Gisken som besøker Andøya. Høsten 1949 kan vi lese i Andøya Avis om Herman Wildenvey som for første gang på Andenes, holdt en stemningsfull dikterkveld på Kinoteateret. Avisen skriver følgende: -De som var og hørte på Wildenvey i går gikk hjem en stor opplevelse rikere, og de som ikke møtte opp gikk glipp av meget.

Min søster Liv, måtte i anledning dikterens besøk bes fri fra realskolen(kveldsskole) for å passe lillesøster Jorunn, slik at våre foreldre kunne dra på dikterkveld i Kinoteateret. Herman bodde ved denne anledningen hos familien vår på Fiskenes og var innlosjert i kammerset. Og det var nok Einar og med Forden ”Kari” som fraktet gjesten til og fra. Ved denne anledningen var ikke Gisken med.

Etter at Helmer Larsen døde i 1955, holdt Gisken kontakten med min mor og far, Haldis og Einar Rabben. De var flere ganger på besøk hos henne i Stavern. En av gangene, tidlig på 1970-tallet var jeg med og fikk møte henne. Sommeren 1981 var siste sommer mine foreldre besøkte Gisken i Stavern. Gisken døde 14. januar 1985 og er gravlagt ved siden av Herman på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

_DSC0144

Kilder:

Google

Folketellinger,

Kirkebøker,

Et dikterliv av, Tom Lotherington

Alle Giskens bøker

Mine egne erindringer fra mine foreldres fortellinger

Knut Rabben, Jorunn Rabben Gjerde og Liv Rabben Rognan,

Erna Borgen

Asbjørn Hessen, Kvæfjord historielag

Andøya Avis, 9. juni 1936

 

Billedtekster:

Utkast til oppsett PDF:

Side 1:

Jonette Pauline Andreassen, senere kjent som Gisken Wildenvey. Bildet er tatt i Harstad før hun flytter til Oslo, trolig 1908-09.

Side 3;

Helmer Celius Larsen og Nikoline Bergitte Larsen, begge f. 1860, med fostersønnen Henry Hansen (senere Nymo) f. 1889. Bildet er tatt ca 1898-99, før Jonette Pauline kom til Fiskenes. Henry og Jonette Pauline vokste opp sammen på Fiskenes.

Side 4:

– Kjære dig! Tusen takk for sist. Jeg har nu været hjemme en uke og har det utmerked, skriver Gisken til sin fostermor Nikoline etter å ha vært hjemme på besøk i 1912. Postkortet er fra Eidsvoll hvor Gisken og Herman hadde opphold en periode.

Side 5:

  1. Barndomsbilde av kusinen Clara Lindstrøm fra Kabelvåg.

  2. Gisken og Herman i 1926. Bildet pryder julekortet hun sender til Haldis og Einar Rabben. – Jeg har det etter omstendighetene bra, og går fint uten støtte, tross mine to brukne lårhalser, skriver Gisken i sin julehilsen i 1962.

Side 6

Gisken og Herman i 1926. Bildet pryder julekortet hun sender til Haldis og Einar Rabben. – Jeg har det etter omstendighetne bra, og går fint uten støtte, tross mine to brukne lårhalser, skriver Gisken i sin julehilsen i 1962.

Side 7

På bildet: Einar Rabben, Jorunn Rabben Gjerde, Gisken Wildenvey og Haldis Nikoline Nymo Rabben. Dette var siste gang mine foreldre besøkte Gisken i Stavern. I foræring fikk de diktsamlingen Kjærtegn av Herman. Den ble første gang utgitt i 1916.

Side 8

På bildet: Einar Rabben, Jorunn Rabben Gjerde, Gisken Wildenvey og Haldis Nikoline Nymo Rabben. Dette var siste gang mine foreldre besøkte Gisken i Stavern. I foræring fikk de diktsamlingen Kjærtegn av Herman. Den ble første gang utgitt i 1916.

Én kommentar Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s