Storskaden 6. februar 1821 og noen andre forlis

Lokalhistoriker og naturelsker Idar Nilsen, Langvassdalen, Forfjord, har deltatt i arbeidet med bygdebøkene for Andøy. Idar er mangeårig styremedlem og æresmedlem i Andøy historielag. Han har vært redaktør for årbøkene til historielaget og er redaktør for «Vesterålen Info» på internett. Denne artikkelen om Storskaden  1821, har han skrevet ved innhenting av opplysninger fra historielagets arkiv og ellers etter svært mange kildekontakter, se henvisninger.

Idar og Inger Nilsen på trappa til Nordens Hus i Reykjavik 2015

Opp gjennom historien har det vært mange stormdager med tap av menneskeliv blant fiskerne langs kysten. Uværet har som regel kommet uventet fra «blikkstille hav».

I de senere årene har vi lært oss om noe som heter «polare lavtrykk», et begrep som ikke fantes før i tiden. I omtrent alle nedtegnelsene ser vi uttrykket «han kom som sluppet ut av en sekk». Mange av de som har omkommet på havet opp til vår tid har nok opplevd det.

Mk «Birgers» forlis

En av de kjente ulykken på havet i nyere tid var da Mk «Birger» forliste nordom Andenes 25. mars 1938. Skipperen Edmund Hansen og sønnene hans, Richard, Tormod, Åge og Oddvar samt tre til, Tøllev Andersen, Oskar Anstrøm og Kristen Mikalsen, omkom da båten ble truffet av en bølge og ble kastet rundt.

Avisoppslag iTromsø dagen etter ulykken.
FOTO: FAKSIMILE / NASJONALBIBLIOTEKET

Wilhelm Olsen fra Kvalnes, født i 1913, var en av de siste som husket hva som skjedde den dagen. Han var mannskap på Ms «Bara» av Sellevold. Her er klipp fra en artikkel han skrev om hendelsen til årboka for Andøy i 2005.

«Under opptur fra fiskefeltet økte vinden på fra nordøst. Det var snødrev og voldsom sjøgang. Etter hvert stoppa sju båter ved Svebåen. Der kan vi begynne innseilingen gjennom Moholmleia til Andenes havn. Men i et slikt dårlig vær og voldsom sjøgang var det ingen som fant det tilrådelig å gå inn i leia.

Mens båtene lå der og bakka, kom stormen for fullt. Det var da ingen annen råd enn å gå til havs nordom grunnene Bjerka og Nordhavbøen og inn i Andfjorden og gjennom Børringleia for å komme inn til havn. Foruten ”Bara” (Ove Sellevold) var det Mk ”Birger” (Edmund Hansen), Mk «Vikan» (Torstein Pedersen),  Mk ”Faragutt” (Peder Aa),  Mk ”Havglimt” (Karolius Helmersen), Mk ”Soltind” (Wilhelm Helmersen) og Mk ”Ole Elvan” (Otto Elvan).»

Disse båtene, med unntak av Mk «Birger», berget seg inn i Andfjorden, der de tilbrakte natta. Også Mk ”Ula” (Helge Aleksandersen) og Mk ”Steggen” (Karl Henriksen) befant seg der.

Rs «Bergen»

Lærer Birger Balteskard fra Dverberg (1894-1975) har etterlatt seg en fortelling om uværet 23. januar 1907, som endte med at redningsskøyta Rs «Bergen», som var stasjonert for Langenes, forliste i fjæra på Stave på Andøya. Redningsskøyta ville redde en motorisert båt, den 34 fot store listerbåten «Signal» med høvedsmannen Iver Harberg fra Langenesværet, da masta på redningsskøyta knakk og den havnet hjelpeløs på rek nordøstover og endte på Stave, der mannskapet ble berget av lokale krefter.

Denne gangen var det ikke helt blikkstille om morgenen, så det var ikke fullt utror. Utover dagen tiltok vinden og de fleste båtene, unntatt båten til Harberg, kom seg til land og berget seg før det virkelige uværet satte inn. Båten til Iver Harberg gikk angivelig ned utenfor Bleik, og Iver, sønnene Ragnvald og Peder, barnas onkel Roard Harberg, og Klaus Solbjør omkom.

Stormdagen i 1893

Johan Caroliussen (1868-1950), fisker og stortingsmann  fra Bjørnskinn, som selv var på havet da, skriver blant annet dette i en beretning om uværet i 1893.

«Den 25. januar 1893 var for Langnes en av disse dager da ingen betenker sig på å ro ut, da det var spak vind, men det snedde sterkt og «han var svart vest i havet» så man kunde vente noe av hvert. Når det ikke blev en enda verre ulykkesdag enn det blev – den var dessverre mer enn stygg nok – så skyldes det den omstendighet at det var så meget strøm at de fleste ikke kunde dra sitt bruk og kom sig på land før uværet kom. Men alt for mange kom sig i dragingen og for alle dem blev dagen mer og mindre en minnedag. Også Lofoten blev hardt rammet av det uværet. Til sammen skulle 130 fiskere ha mistet livet der. For Vesterålen gikk det med 27 menneskeliv.»

Andenes 1889

Hjelpefond for etterlatte

For å avhjelpe nøden blant de etterlatte etter ulykkesdagen i 1893 ble «Hjælpefondet for nordlandske Fiskeres Efterlatte» opprettet. Der ser man at det var fastsatt regler for støtte:

«Har den Forulykkede efterladt trængende Enke med uforsørgede Børn, tildeles Familien et pengebeløb, der bestemmes efter Børnenes Antal og Alder, saaledes at der for hvert Barn beregnes et aarlig Underholdningsbilag, indtil det fylder sit 15de Aar.»

«Trængende Enker uden Børn under 15 Aar tilstaaes, saalænge de forbliver ugifte, et vist aarligt Bidrag.»

«Forældre eller Søskende, hvis Forsorg Afdøde var, tilstaaes et skjønnsmæssigt ansat Beløb en Gang for alle.»

Hjelpefondet hjalp altså ikke til bare med et engangsbeløp til enker og barn, men med langvarige bidrag for å avhjelpe den økonomiske situasjonen til de etterlatte. Et betydelig beløp av de innsamlede midlene til de etterlatte kom fra andre landsdeler og landsmenn bosatt i Amerika.

Mangel på båter og bruk

Andreas Michael Lorentssen (1862 – 1939) fra Fiskenes/Haugnes skrev i 1924 til And-Ungen om blant annet tilstandene etter «Storskaden» på Andenes. Han var småbruker, fisker og båtbygger. Han var også aktiv i politikken, ikke minst som den siste ordfører i gamle Dverberg kommune, og den første i Andenes kommune etter oppdelingen i 1924.

«Fiskeriene var jo folkets hovednæring. La oss derfor først se på det. Det er fortalt at i 1821 var det så mye fisk ved Nordhavbakkan nordom Andenes at fiskerne drog inn fisk og garn til båt, last og folk sank i havet.

Havnekartet før utbygginga plan, Andenes havn 1888

Hvor lenge denne fiskeperiode varte, vet vi ikke sikkert, men omkring 1840 var her så lite fisk ved Andøya, at man drev fiske i Torsken på Senja og i Lofoten.

Dette ble kanskje gjort av flere grunner: Etter den såkalte „Storskaden» i 1821, sakket den forserte driften, og de gamle høvedsmennene la opp. Nye hadde vanskelig for å ta fatt.

Man manglet både bruk og båter til driften; derfor drog fiskerne på nye felt hvor man kunne ro fiske med leid båt og fiske med juksa. Efter som de yngre fiskere fikk mer erfaring, forsøkte de også å fiske for hjemstederne. Det viste seg da at det var fiske nok. Det var bare bruk og båter som manglet.

Så ble det kjøpt inn hamp, som kvinnene spant til tråd, – tolagt og trelagt. Av tråden ble det så bundet garn – 300×30 masker. Man bør merke seg den del kvinnene hadde i mannens arbeid, ved at de i sparsomt dagslys og ved lys fra tranlampen satt ved rokken og spant all garntråden.

Mannen laget tau av „hårsime», heste- og kuhaler ol. Da man deretter kom i drift, viste det sig at det var en mengde fisk å få, også ved egga langs innsida av Andøya.

For Fiskenes på Andøya fikk man eksempelvis i årene 1845-50 opptil 700 skrei på 7 garn 300 x30 masker, bundet av førnevnte tråd.»

Andønæs 1862

Storskaden i 1821

I det handskrevne bladet «Mauren» til ungdomslaget «Årvak» på Dverberg, finnes for søndag 6. mai 1934 ei ned­tegning om denne hendelsen. Det er uklart hvem som som har skrevet det, men kanskje Rasmus Schaug Pettersen (1916-1989.) Tildragelsen var så dramatisk og kostet så mange menneskeliv at det ikke er rart at den har gått på folkemunne gjennom årene. Men overleveringer har en tendens til å endre historien og ikke minst de dramatiske «påplussingene» har lett for å bli husket. Da denne versjonen ble nedskrevet var det allerede gått 113 år siden Storskaden.

Bautaen på Andenes minner oss også i dag om blant annet denne tragiske hendelsen.

Minnebautaen på Andenes
Minnebautaen på Andenes

Utdrag av beretningen fra «Mauren»

«Jeg har denne fortellingen fra min bestefar som igjen har den fra sin bestefar Christen Schaug, Myre, som var en av de få som sammen med sin bror Torberg Schaug, Myre, kom tilbake. Hovedtrekkene i historien er sanne, men det har kanskje i løpet av disse 113 år blitt lagt til en del.

Den 6. februar opprant som den første soldag i det året, med bare godvær. I nordvest og nord ute i havet kunne såvidt skimtes en svart skyrand over horisonten, og en av de eldste og mest erfarne av fiskerkallan ymtet noe om at «han kjem norana med han før kvelden kjem», men de yngre fiskerne snakket det bort. Det var godvær og godt med fisk i havet, og de ville selvsagt ro. Alle fiskebåtene (fembøringer og åttringer), rodde.

Fembøringer og åttringer i Andenes havn

Kristen Schaug (1789-1868) fra Myre rodde som halvlottskar med en av Jonas Cornelius Falchs nye fembøringer, der Ole Hansen (1774-1831), født på Haugnes, var styrmann og høvedsmann.

Bruket dro vi, og riktig godt fiske var det. Vi hadde dog ikke dradd den siste ilsteinen inn før han kom «noranna med han», som sluppet ut av en sekk. Med damkov og den rene orkanen så svær at gamle folk ikke hadde sett maken.

Han Ole Hansa styrmann vatt med en gang 6 klør – heiste seil, men slik at seilføringen ikke var større enn at en kunne legge handa på seilråa, og så grep han om styrvollen med begge kjempenevene sine og nu så jeg han som den rette sjømann han var. De ellers så milde øynene skjøt formelig lyn for hver rosse som han kom med. Meg satte han på aktertofta ved siden av seg med draget i den ene hånd og skautet i den andre, og så to mann til auskarene. Kursen ble satt for Andenes – opp og forbi Nordhavbøen – det ytterste skjær. Det å komme opp i denne skjærgården en uværsdag, er det samme som den visse død. Skjærgården strekker seg her ei god mil til havs, eller med andre ord skjær i skjær så langt øyet rekker. I uvær bryter det overalt over hele skjærgården, som synes å stå som en eneste heksegryte.

Ole Hansa styrmann hadde sin fulle hyre med i sånt vær å holde styrvollen så støtt og sikkert at kursen ble helt steady. Jeg hadde til oppgave å hale i draget og stikke i skautet etter som rossene kom, og de to menn med å holde båten lens med ausekarene.

Å komme inn Nordhavbøen viste seg å være helt umulig. Hele skjærgården og leia gikk i et eneste brott. Vi måtte så sette kursen til havs og opp igjen med den samme kurs for Nordhavbøen, og således ut og opp 6 ganger uten å komme inn leia. Den eneste redningen var så å sette over den mange mil brede Andfjorden, men her går også Nordishavet på i sin fulle velde. For den samme seilas med to mann på auskaran og en mann på skaut og drag, og Ole Hansa styrmann med styrvollen arbeidet vi heile natta, til vi i grålysningen kom inn i Troms fylke et sted – ca. 25 norske mil fra Andenes. (Denne distansen må være feil, den skal trolig være nautiske mil, som tilsvarer rundt 5 norske mil.) Vi var da så utarbeidet og utmattet at et par av oss spyttet blod og måtte bæres i hus. De av oss som brukte skråtobakk greide seg best.

Siste Fembøring som var på Andenes

Det rareste med hele denne dødsseilasen var at vi hele tiden – både med de 6 gangene gjentatte oppseilinger mot Andenes og seilasen over Andfjorden mot Senja – hadde følge med en annen fembøring, men med den lille forskjell at kameratbåten seilte inn på den ene siden av en fjellpynt og vi på den andre. Vi fant siden en knust båt der hvor de landet, og ingen gjenlevninger.

Den dagen som siden er blitt kalt «Storskaden på Andenes», kom kun to båter til rette. Ole Hansa styrmann og Dannel Styrmann. (Dannel Styrmann er vanskelig å identifisere.) De øvrige ca. 8 båter forsvant med i alt 36 mann? (Her har nedskriveren selv satt spørsmåltegn, og tallet stemmer jo heller ikke med andre opplysninger.) Og den dagen ble det 24 enker og noe over 100 farløse barn. (Disse tallene er heller ikke korrekte, med mindre man har lagt til omkomne utenom Andøy.)

Først en måned etter kom vi hjem på en lånt båt, og da det den gang verken var post eller telegraf, trodde de hjemme at vi også var av de omkomne.»

En tragisk hendelse var det, som fikk særlig merkbare følger for fiskeriavhengige Andenes, som satt igjen uten båter og bruk – livsgrunnlaget ble med ett borte, slik Andreas Lorentsen forklarer det ovenfor. En hendelse som berørte direkte også andre deler av kommunen, og som kan sette fantasien i sving også i dag, 200 år etter.

Oversikt over omkomne ved Storskaden utenfor Andenes, eventuell ektefelle og uforsørgete barn

I den grad det er mulig å finne opplysninger i arkivverket var disse menneskene berørt:

(Barn som ble født i ulykkesåret er gitt alderen 0 år.)

Andenes – ti omkommet, åtte enker og 22 barn

Jakob Villum Sævelon 30 år, Geitberget, Andenes. Ue. med Anna Marie Krøpelin, barn Elisabeth Andrea 6 år. Gm. Fredrikka Larsdatter, barn Jonetta Caroline 3 år og Petter Olai Hoff 1 år.

Elias Hansen 44 år, Vesterbrynn, Andenes. Gm. Sissel Maria Olsdatter, barn Maren 12 år, Hans Sakarias 6 år og Olina 3 år.

Kristian Hansen 52 år, Indre Nåløyet, Andenes. Gm. Ellen Maria Pedersdatter, barn Ulrikka Bertina 19 år. Gm.(2) Petrika Katrina Hansdatter, barn Karolina Edia 6 år og Randina Kristina 4 år.

Peder Fallentinsen 32 år, Molla Andenes. Gm. Ellen Svendsdatter, barn Karl Kristian Fredrik 1 år.

Jon Andersen 45 år, Nåløyet, Andenes. Gm. Karoline Marie Schjeldrup, barn Birgitte 14 år, Hans Johan 8 år og Elen Margrete 4 år.

Ole Mentssen 36 år, Leiet, Andenes. Gm. Kristianna Andersdatter, barn Ments Olai 8 år, Karen Marie 5 år og Andreas Martinus 1 år.

Hans Fløy Hansen 46 år, Vesterbrynn/Storbakken, Andenes. Gm. Marit Iversdatter (enkemann), barn Johan Andreas 20 år og Bergitta 19 år. Ue. med Maren Kristoffersdatter, barn Nils Petter Ole 3 år.

Lars Kristensen, 34 år, Lille Flamberget, Andenes. Fra Kvalnes?

Andreas Johnsen 33 år, Lille Flamberget, Andenes. Fra Roksøya i Sortland.

Andreas Kristoffersen 44 år, Brattbakken, Andenes. Gm. Kirsten Eriksdatter, barn Erika Marie 17 år, Kristoffer Ole 14 år og Ellen Margrete 12 år.

Bleik – tre omkommet, en enke og ett barn.

Martinus Olsen 33 år , Bleik. Gm. Maren Johannesdatter Bing Krøpelin, barn Johanne Fredrikke Mørk 3 år.

Torber Olsen 30 år, Bleik.

Ments Olsen 23 år, Bleik. (Martinus, Torber og Ments Olsen var brødre).

Otervika – to omkommet, en enke og to barn

Johan Andreas Olsen 38 år, Sortland/Otervika.

Jørgen Bye Scheen 30 år, Otervika (født på Buksnes). Gm. Malene Olsdatter, barn Ole Andreas 5 år og Inger Marie 1 år.

Stave – seks omkommet, tre enker og seks barn

Jørgen Peter Bye Heggelund 27 år, Stave

Hans Kaurin Heggelund 18 år,Stave. (Bror til Jørgen Peter Heggelund)

Fredrik Rosenkilde 20 år, Stave. Prestesønn, ugift.

Johan Henrik Bredal 33 år, Stave. Ue. med Ellen Heggelund, barn Henrikka Jørgine 0 år.

Kornelius Olsen 52 år, Stave. Gm. Ingeborg Dortea Nilsdatter, barn Nils Olai 11 år og Ments Mikkel 1 år).

Johannes Ingebrigtsen 31 år, Stave. Gm. Johanne Marie Pedersdatter, barn Johannes 5 år, Gjertrud Wilhelmine 3 år og Ellen Bertine 2 år.

Skogvoll – tre omkommet, tre enker og fire barn

Ole Torkelsen 43 år, Skogvoll. Gm. Dorte Hansdatter. (Bror av Otto Torkelsen).

Otto Torkelsen 39 år , Skogvoll. Gm. Marta Malena Hansdatter, barn Peder 16 år.

Ingebrigt Rasmussen 35 år, Skogvoll. Gm. Berit Sørensdatter, barn Olena Larina 4 år,  Serena Marie 2 år og Ellen Johanna 0 år)

Bø – en omkommet

Jon Rasmussen, 33 år, Bø?.

Nordmela – en omkommet, en enke og fire barn

Nils Petter Pedersen Uhre 42 år, Nordmela. Gm. Martha A. Uhre, barn Peter Martinus 11 år, Anna Birgitte 9 år, Magnhild 6 år og Andreas 3 år.

Åse – to omkommet, to enker og åtte barn

Torber Johan Ingebrigtsen 45 år, Åse. Gm. Marta Marie Fallentinsdatter, barn Matea Pauline 7 år, Ellen Johanne 5 år, Ingebrigt 3 år og Elisabet Kristina 2 år.

Ole Martinus Mikkelsen 44 år, Åse. Gm. Johanne Knutsdatter, barn Kristine Cecelia 9 år, Mikkel Olai 5 år, Andreas Martinus 3 år og Olena Karoline 0 år.

Breivika – en omkommet, en enke og ett barn

Jakob Pedersen 29 år, Breivika. Gm. Lavine Rasmusdatter, barn Elias 2 år.

Hadsel/Lødingen – en omkommet

Christopher Benonisen 31 år, Steilo, Hadsel (fra Hustad i Lødingen).

Jonas Falch – hvem var det?

Jonas Cornelius Falch (1779-1849) var født på Sortland som den nest yngste i ungeflokken til Karen Scøller Dishington og Jonas Christensen Falch. Den tre år eldre broren, Andreas Falch, overtok Risvær i Vågan i 1802, og i 1830 overtok han handelsrettighetene i Alsvåg i Langenes. Han var opphav til Falch-slekta i distriktet, og var far til Even Andreas Falch, som var den femte ordføreren i gamle Dverberg kommune. Denne var også en periode eier av handelsstedet Risøyhamn og drev handel på Åknes.

Karen Scøller Dishington Falch, mor til Jonas, ble enke i 1781, og giftet seg om igjen med Abel Ellingsen på Sortland. (Abel var bror av Andreas Ellingsen på Skrova.) De fikk sønnen Jens og datteren Grete Elisabeth, som ble halvsøsken av Jonas Falch, han som kom til å overta bygselen på Lille Flamberget på Andenes.

Lille Flamberget

Nils Mørch, svoger av jekteskipper Jakob Maas i Alsvåg, var gift med Kristina, tanta til Jonas. Disse satt med blant annet Lille Flamberget på Andenes fra 1784. Kristina døde brått i 1803 og etter det, i 1808, overtok  Jonas Falch bygselen på gårdsnummer 41, Lille Flamberget. Hele gården Haugnes, gårdsnummer 60, og noen gårdparter til, tilhørte allerede bygsleren av Lille Flamberget. Jonas Cornelius ble medlem av bygdekommisjonen og hadde ansvaret for utdeling av korn til en sulten befolkning. Folk fikk også låne penger av han ved behov.

Jonas giftet seg 1814 med Jonetta Moursund, enka etter Søren Schjeldrup, som hadde et borgerleie på Steilo i Hadsel. Det forpaktet Jonas bort. Jonetta var da nesten femti år, så det ble ingen etterkommere.

Begge slektene, Falch og Ellingsen, hadde opphold/eierskap til blant annet Hustad i Lødingen, et sted som ble regnet som en nordlandsk storgård med rike kulturelle og merkantile tradisjoner. I 1801 underholdt Hustad gård 42 personer. En av de som omkom i «Storskaden» for 200 år siden var 31 år gamle Christopher Benonisen, født og oppvokst på Hustad. Ellingsen-slekta og Falch-slekta kom i sin tid nordover fra Helgeland.

Jonas Falch var kjent som en dyktig handelsmann, og sesjonslistene indikerer at han hadde minst ti mann i tjeneste. Han drev jektebruk og hadde 8-10 fiskebåter (åttringer og fembøringer.) Under uværet for 200 år siden mistet han alle fiskebåtene og trolig de fleste han hadde i tjeneste.

Dette var selvsagt et sviende tap – sammen med tanken på de som omkom og deres familier. Det ser ikke ut som han orket å bygge opp igjen det han tapte, og han valgte å starte ny virksomhet i nordenden av Storemolla sør i Raftsundet. Han overlot drifta av virksomhetene på Andøya til en handelsfullmektig. Rundt 1840 hadde han kvittet seg med Haugnes og de andre gårdpartene, men i 1845, fire år før han døde, kjøpte han Prestjorda og Lille Flamberget på Andenes av Staten.

I Raftsundet

I 1823, 13. mai og 16. juni, fikk Jonas Falch tillatelse fra Johan Thomassen til oppføring av fiskehjeller og diverse hus på gården Øyhelle ved Slåttholmen på Storemolla i Vågan mot bygselavgift.

Han overtok Følstad gård og tilhørende sagbruk i Nord-Trøndelag fra Stephanus Rokkertsen 26. mai 1843. Her kan det synes som Abel Ellingsen på Sortland, stefaren, har hatt et tidligere eierforhold, eller hadde vært eier.

Han drev forretningen på Slåttholmen og det var vanlig at vesterålingene på tur til lofotfisket stoppet der for å proviantere. På heimturen var de innom og gjorde opp for seg.

Ettermæle

Gjennom de siste 200 årene er det laget utallige historier om Jonas Falch, det aller meste negativt. Noe av det som framføres er selvmotsigelser; som det at han skulle ha «jaget» folk på sjøen en uværsdag. I gjenfortellinga etter Kristen Schaug får vi vite at det var den første soldagen i 1821 og med bare «stasvær». Fiskerne visste at det var mye fisk i havet og de var selvsagt ivrige etter å få trukket bruket, det var jo der de hentet sitt utkomme. Da var det neppe nødvendig å skjenke dem fulle og jage dem på havet, slik det blir hevdet. Det er også lite tenkelig at en dyktig forretningsmann som Jonas Falch ville risikere å miste båter og bruk en uværsdag. Ifølge Kristen Schaug kom uværet da de var i ferd med å dra opp de siste ilsteinene.

– Og så var det alle historiene om spøkelser og «hin’mannen»: Ingen av oss tror på slikt i dag – så hvorfor skal vi tro på resten av røverhistoriene?

Jonas Cornelius Falch ble enkemann i 1831. Han levde livet ut på Slåttholmen/Øyhelle og døde 27. september 1849, 70 år gammel. Han ble gravlagt i Kabelvåg.

Kilder

Bygdebøker for Andøy, del 2-5, Johan Borgos. Bygdebok for Øksnes, bind 4, Johan Borgos. Bygdebøker for Sortland, del 2 og 4, Johan Borgos. Fra gård til by, Alf Oxem. Lofoten og Vesterålens historie, bind 3, Øystein Bottolfsen. Slekten Ellingsen, bind 1 og 2, Charles Ellingsen. Nordlandske handelssteder, N. A. Ytreberg. Handelsstedet Risøyhamn, Odd Solhaug. Bladet «Mauren», U.l. Årvak Dverberg, Rasmus Schaug Pettersen?. «Tilbakeblikk», And-Ungen 1924, Andreas Micael Lorentsen. «Stormdagen 25. januar 1893», And-Ungen 1929,  Johan Caroliussen. Årbok for Andøy 2005, «Stormdagen 25. mars 1938», Wilhelm Olsen. Att i Ariblå, Finn Myrvang. Årbok for Vågan 1988, Olav Høy. Årbok for Vågan 2000, Irmelin Nilsen. «Leddiken» 1999, Roar Harberg. Utskrift fra Statsarkivet, Haakon Rydland. Øksnes Historielag. Digitalarkivet. Statsarkivet. Arctandria Tromsø Kystlag. Lofoten.com, internett. Odd sin blogg, internett. Vesterålen Info, internett.

Takk for innspill og bidrag til: Kurt Hansen, Gunnar Aarstein, Halvard Toften, Ragnhild Sandøy, Karl Rasmus Dahle, Reidar Bertelsen, Liv Tjønsø, Knut Eilertsen, Odd Pettersen, Håkon Brun, Johan Svartsund og Per Nilsen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s