Fiskenes har vært plaget med tiltakende vannbrudd det siste tiåret. Ifølge hovedplan vann- og avløp skulle eternittrørene som forårsaker bruddene ha vært byttet ut før årsskiftet. Ingenting skjer.
Leder Åge Nilsen i Fiskenes Vel, leder Odd Pettersen i Fiskens grunneierlag og sambygdinger Ivar Nyheim og Jann Andreassen hadde store forventninger om å være kvitt plagene med vannbrudd før årsskiftet. Nå er de desillusjonert og vil vite hva som skjer.
– Hovedvannledninga som snart blir 70 år består av gamle eternittvannrør. Disse blir slitt med tida, og ved vannbrudd blir vannet misfarget, forklarer kvartetten. Det er belegget i eternitten som løsner og kommer ut. Siden 1976 har det vært forbudt å installere etternittrør ved nye vannverk eller ved reparasjoner, og Folkehelseinstituttet opplyser at slike gamle etternittrør med asbest må fjernes pga. helsefaren.
Skal være sluttført om to måneder
– I Andøy kommune har vi en hovedplan vann å forholde oss til som er koblet opp mot økonomiplanen. Det et behandlet etter selvkostprinsippet, og strekningen ligger allerede inne i budsjettet. Her er det vedtatt at utskiftning fra Breivik vannbehandlingsanlegg og gjennom Skarstein og Fiskenes skal være sluttført innen 2020, sier de. Siste gangen Fiskenes Vel sendte en henvendelse til Andøy kommune for å få svar på status og tidsplan var i mars. Ennå har de ikke fått svar.
Brudd på forvaltningsloven
– Vi har nå sendt en purring. Dette er brudd på forvaltningsloven, påpeker kvartetten. De minner om at vann er viktig rent helsemessig.
Tror ikke at det er ufarlig
– Vi vet at eternitt og asbest er farlige saker. Teknisk har gitt oss svar på bekymringsbrev om helsefaren i 2017. De skriver at Mattilsynet har tatt vannprøver etter vannbrudd og at kvaliteten er godkjent. Ingen avvik avdekket. Likevel vet vi ikke om vi tror på dette. Når du skal skifte eternitt på hus, må du pakke det inn. Derfor er det merkelig at det ikke skal være farlig å drikke vann etter brudd, sier de spørrende. Kvartetten synes det er frustrerende at Andøy kommune ikke følger planverket sitt når tiltaket er vedtatt og finansiert.
Vi har tiltakende vannbrudd flere ganger i året. Tenk på hvor mye tid og kostnader dette medfører for Andøy kommune når mannskaper må rykke ut og fikse det. Det er snakk om at det skorter på gjennomføring, og ikke finansiering. Det er frustrerende, og vi forventer nå et svar, avslutter de.
Skrevet av Andøyposten v/ Mette-Helene Berger Amundsen
Mange på lurer på historien bak denne steinmuren som ligger nordøst for Sankthanshågen.
Holmsnesmuren
Peder Martin Pedersen Holmsnes (1863-1899) kom fra Hadsel som lærer til Fiskenes i 1894. Året etter kjøpte han og kona Albertina et jordstykke nedafor Sankthanshågen av Lorents Olaisen på bnr. 3. Jordstykket ble gitt bnr. 10 Myreng. Muren ble påbegynt samme året, men huset ble ikke oppført. Bakgrunnen var at kona fikk kalde føtter, da hun hadde hørt at det var værhardt her.
Holmsnesmuren
Holmsnes fikk også sviktende helse. I 1898 flytta familien heim til Hadsel, der døde Peder året etter. Da hadde paret 5 barn.
I 1901 solgte Albertina jordstykket til Sophie Storstrand. Myreng bnr. 10 eies i dag av Odd Torstein Pettersen.
Holmsnes er mannen bak opprettelse av det første ungdomslaget i Andøy; «Vårblomsten» på Fiskenes, som ble skipa 6. februar 1896. Pga. målsaka ble navnet seinere endret til «Vårblomen». Holmsnes var også mannen bak den førte lagsavisen som fikk navnet «Øger», som betyr «øyne som ser».
Bjørn Inge Toften har skrevet en artikkel om hans oldemor Marie Karoliussen og anene på Fiskenes. Marie var datter av Bertine og Nils Mentsen på Fiskenes og søster til Julie Karlsen. Bjørn Inge er født og oppvokst på Andenes som sønn av Bjørgun og Inge Toften, og har i størstedelen av arbeidslivet jobbet i Luftforsvaret. Han er nå pensjonist.
Fiskenes
Skrevet av Bjørn Inge Toften, 25. september 2020
1. Bakgrunn
Marie Josefine Amanda ble født 30. september 1884 på Fiskenes på Andøya som datter av Nils Peter Johan Mentsen (1845-1914) og Bertine Marie Knudsdatter Mentsen (1843-1929). Se viftediagram med Marie i sentrum nedenfor.
MyHertiage
Det er flere grunner til at jeg ønsker å skrive om Marie: a. Hun er min oldemor og bestemor til min mamma Bjørgun Marie Toften (født Karoliussen) som har snakket om Marie på Fiskenes mange ganger. Jeg ønsker å finne ut litt mer om henne, hennes foreldre og hennes direkte etterkommere. b. Maries oldefar Ole Mentsen omkom under Storskaden 6. februar 1821. Jeg ønsker å finne ut mer om hvordan dette kunne skje og hvordan det påvirket Oles etterkommere. Se blå stjerne i diagrammet over. c. Navnet Ments virker å være et litt unorsk navn. Derfor ønsker jeg å finne ut hvor navnet Ments kommer fra. d. Maries tippoldemor Riborg Helena Orning kom til Andøya på midten av 1700 tallet. Senere flyttet også hennes søster Blancheflor til Andøya. Det har oppstått mange myter om disse to søstrene. Blant annet er det sagt i Andøy Bygdebok, s 35: ‘Mange myter er knyttet til Blancheflor, fra at hun var engelsk prinsesse til at hun blei berga i land etter et skipsforlis utafor Andøya’. Jeg ønsker å forstå hvorfor Riborg kom til Andøya når hun kom familien Orning som var en dansk adelsslekt. Se grønn stjerne i diagrammet over.
2. Fiskenes
Fiskenes
Fiskenes var bebodd allerede i jernalderen (ca. 500 f. Kr.–1030 e. Kr). Nettopp på området der Marie vokste opp har det vært et tun (noen hundre meter nedenfor huset der Marie voks opp). Det ligger 4-5 hustufter og et par gravhauger fra jernalderen der. Disse husene lå sørvendt i ly for nordavinden.
Det er det årlige innsiget av skrei (torsk) på vinteren som tradisjonelt har gitt de sikreste inntektene for folk på Fiskenes. Fiskeriene var en blanding av «heimefiske» og deltagelse i det store Lofotfisket. Fisket kunne drives i kombinasjon med jordbruk og utgjorde et viktig økonomisk tilskudd. Skreien ble hengt på hjell og tørket, og deretter solgt sørover til Trondheim eller Bergen og derfra videre til kontinentet.
Fra to skattelister fra 1500 tallet vet vi at det var 3-5 oppsittere (dvs 3-5 menn med sine familier) på Fiskenes. Dette var et godt århundre for fiske, men under ‘den lille istida’ på 1600 tallet gikk folketallet ned. Rundt 1770 hadde gården omtrent like mange oppsittere som på 1500 tallet.
Fra første del av 1800 tallet var det igjen dårlige tider. Sott og annen sykdom herjet og fiskeriene var dårlige. På dette tidspunktet hadde Andøyværingene ennå ikke begynt å dyrke potet.
Det var vanlig med store barnekull, men mange døde tidlig. Det var også relativt vanlig at mennene omkom på havet. Dermed måtte enkene gifte seg på nytt for å overleve. Leveregelen var “får du ikkje den du elska, må du elsk den du får.”
Fra 1820 økte folketallet igjen. I de fiskerike årene frem til år 1900 økte antallet oppsittere til ca tjue. Det kan også nevnes at forventet levealder år 1900 var 50 år.
Da den store, feite silda meldte sin ankomst utenfor Andøya cirka 1861, ble de hittil utsulta andøyværingene feita opp på potet og sild. Vaksiner og medisiner gav også et visst utslag på redusert barnedødelighet.
Fiskenes var tidligere eid av kongen og senere av staten. Oppsitterne var frem til 1850-tallet leilendinger eller husmenn, men i 1870 var all mark på Fiskenes eid av selveiere.
Bildet nedenfor er tatt fra havet og viser Fiskenes like før år 1900. Altså på den tiden Marie vokste opp der.
Fiskenes like før 1900
Den nye veien til Andenes som ble ferdigstilt i 1910, gikk fra Skarstein via Fiskenes og rett gjennom dagens flystasjon. Denne nye utviklingen, samt at større fiskebåter krevde helt andre havneforhold enn på Fiskenes, forandret strukturen på Fiskenes i stor grad. Folk bygde og flyttet til hus ved den nye veien og man flyttet etter de nye jobbene på større båter som f. eks. var på Andenes. Dermed forfalt ‘Gamle Fiskenes’. En struktur som ikke hadde vært endret på mer enn tusen år. Ferdselsveiene var ikke lenger på havet, men på landjorda. Fraflyttingen fra mange fiskevær langs kysten startet.
Nedenfor er et maleri av «Gamle Fiskenes» som besto av ei spredt husklynge like ved havna.
Gamle Fiskenes
Kartet nedenfor viser oppsitterne på‘Gamle Fiskenes’ rundt 1880. Gårdsnummer 2 ble eid av Nils A. Olaisen, gårdsnummer 3 ble eid av Lorents Olaisen og gårdsnummer 4 av Nils Mentsen (Maries far). Både Nils A. og Lorents er brødre til min tippoldefar Johan Olaisen (som eide gårdsnummer 1). Ned mot den gamle havna eide Olaisen brødrene og Nils sine nausttomter og naust. Før 1870 eide brødrene Olaisen gårdsnummer 1-3 sammen. Johan og kona Rebekka bodde da også nede på gamle Fiskenes, men flyttet deretter til Vollan på Fiskenes (bnr 1).
Kart over Gamle Fiskenes med gårds/bruksnummer
3. Nils Peter Mentsen (Maries far)
Nils voks opp på Saura og Fiskenes og var sønn av Ments Olai Olsen og Margreta Marie Jetmundsdatter. Ments og Margreta kom til Fiskenes fra Andenes i 1842 og bodde der først til 1852 da de flyttet til Margretas heimgård på Saura. I 1864 kom de tilbake etter at den eldste sønnen Ole Andreas (bror til Nils) hadde bygsla en gård (bnr 5) på Østerneset på Fiskenes. Ments var sønn av Ole Mentsen som døde i Storskaden utenfor Andenes 6. februar 1821. Mer om dette i kapittel 8.
Nils Peter Mentsen
Nils kom til Fiskenes sammen med sine foreldre da han var 19 år gammel.
Det var et fantastisk fiske på storsilda fra 1861 og til 1874, og mange tjente svært godt.
Betydningen av dette fisket framgår av dagboken til en fiskerbonde fra Nordland:
‘Saa megen Sild som ikke har været før i Mandsminde. Det blev Mangel paa Tønder, og alle Kopper blev fulde med Sild saa at det blev en Guds Gave. O! Gud ske dig Tak for alle Silden. Ja tak tusenfold til Evighed. Amen’
Dette fisket gjorde at Nils tjente så mye penger at han i 1872 kunne kjøpe deler av gamle Fiskenes.
Nils giftet seg først med Antonette Jakobsdatter i 1873, men hun døde i barselseng bare 5 måneder etter giftemålet. Deres datter het Nilsine og vokste opp hos far sin.
30 år gammel Nils hadde fått buskap – en hest, to kyr og 3 sauer.
Året etter gifta han seg med Johanna Jensdatter fra Skånland, men historia gjentok seg. Vel ett år etter bryllupet døde kona i barselseng. Denne gangen døde også barnet.
I 1879 hadde Nils et forhold til Olea Amalie som var dattera til Lorents Olaisen. De fikk en gutt som het Martin Johan Nilsen. Martin bodde mesteparten av livet sitt på Haugnes der han ble gift med Borghild Aanes (tante til skøyteløperen Nils Aanes).
I 1880 gifta Nils seg for tredje gang med Bertine Marie Knudsen (min tippoldemor). Nils var da 35 år og Bertine 37 år gammel. De fikk to barn; Gerhardine Julianna (kalt Julie) født 1880 og Marie (min oldemor) født i 1884. Bertines søsters datterdatter Alvilde Jørgensen (født 1885 på Åkenes) som senere giftet seg med Teodor Martin Hansen på Bleik, voks også opp hos Bertine og Nils. Trolig hadde Nils allerede bygget nordlandshuset på Nesset på denne tiden. Nedenfor er et bilde av Bertine og Nils.
Nils og Bertine
Midt på 1880 tallet begynte Nils som høvedsmann da han fikk overta en seksroring fra Olaisen brødrene. Det er en historie fra havet hvor det var dårlig vær og mannskapet var slitne og sultne. Da ropte Nils til mannskapet: ‘Ro guta og drekk vatn’.
Her er et bilde av en lignende seksroring fra Fiskenes med Martin Wilhelmsen (1882-1958) som høvedsmann. Nils Mentsen var onkel til Martin. Martins mor var Grete Marie Mentsdatter (1850-1922), tante til Marie.
I 1888 ble Nils valgt inn i Herredstyret i Dverberg kommune (nå Andøy) og satt som folkevalgt i 14 år.
Etter 1900 svikta helsa til Nils. Han og Bertine begynte da å overføre gården til de to døtrene. Marie fikk en del av gårdsnummer 6 som ble utskilt og kalt Nordgård (bnr 15) som ligger nord på Fiskenes, mens Julie fikk gårdsnummer 4 på selve Fiskeneset. Nils døde i 1914, 69 år gammel.
En ting jeg har undret på er navnet Ments eller Mentsen som har gått igjen og igjen mellom generasjoner. Ments Kristoffersen er stamfar til mange personer i Andøy. Han ble trolig født 1650 i Trondheim og bygsla en gård nedenfor veien i Forfjorden (når du kommer fra Andenes er det ca 1200 meter før Gårdselva og ned mot Naustneset). Trolig kom han nordover fordi det fantes et ledig bygsel i Forfjorden. En annen grunn til å bosette seg nordpå var at han fikk redusert skatt som befal (han var sersjant i Jægerkorpset). Gårdselva er dessuten ei usedvanlig god lakseelv, samt at mulighetene for fiske i sjøen og jakt innover i dalen var meget gode.
Det var vått, kaldt og stormfullt klima like før 1700. Avlingene svikta på land, det var bare svart hav og nøda herja. Ments og kona klarte seg imidlertid svært godt gjennom denne tida. Skatten deres steig og de berga livet til de fleste ungene. Etter 1700 ble levekårene bedre og det gikk bra for paret på Sørjorda. De fikk minst 6 barn. Datteren Anna Mentsdatter (1698 – 1740) kom til Sørmela i Andøy og førte slekta videre der, og etter hvert til Marie Mentsen på Fiskenes.
Ments døde antagelig i Forfjord/Andøy i 1723. Hans far var Christopher Mentzsønn Darre (født ca 1638 i Trondheim) og hans bestefar var Stiftsprost i Nidaros Ments Christopherson Darre (født 1598 i Trondheim). Navnet Mentz stammer fra bestefar til Mentz C. Darre som het Mentz von Ravensburg (født 1545 i Schleswig-Holstein). Darre-slekten går helt tilbake til Ridder Jon Darre på 1300-tallet. Det originale slektstreet finnes bevart i Riksarkivet og er trolig laget rundt 1670. På dette slektstreet står det ‘Ments Kristoffersen, Sergeant’. Se en kopi av slektstreet på neste siste.
Slektstre
4. Bertine Marie (Maries mor)
Bertine Marie ble født 13. februar 1843 på Åkenes på Andøya som datter at Knud Gamst Olsen (1808 -1887) og Berit Katrine Pedersdatter (1813-1899). Knud var fra Sellevold, mens Berit kom fra Nøss. Hun ble oppfostra på Bjørnskinn.
Bertine Marie
Knud og Berit flyttet til Åkenes (Andøya) hvor Berit praktiserte som jordmor. De bodde først på Åknes (Øverjorda). Deretter flytta de til Sellevold og derfra til Bøgard. De kom tilbake til Åkenes i 1854 og var da husmenn på Nordklubben (500 m nord for havna). Knud var fisker og skomaker og er av den danske Gamst-slekten som kom til Loppa i Finnmark på slutten av 1600-tallet. Søren Pedersen Gamst som var lensmann og handelsmann i Loppa, var den første som kom til Norge fra denne slekta. Han var fra Ribe i Danmark og var tippoldefar til Knud.
Bertine hadde hele 4 søstre og 5 brødre. De fleste bodde i Bø – Åkenes området. En yngre bror av Bertine var Maries onkel Ernestus Martin Knudsen. Han ble gift med ei dame fra Vestby i Akershus og var lærer i Jeløy utenfor Moss og har blant annet utgitt en diktsamling.
En eldre søster het Lydia Knudsen. Hun er mormor til Alvilde Jørgensen som voks opp hos Bertine og Nils på Fiskenes. Bildet til under viser Ernestus og Lydia.
Det hører også med til historien at Bertines bror Petter Gamst Knudsen hadde en datter som het Karoline. Hun må ha besøkt tanta si på Fiskenes for hun fikk senere et barn med Lorents Olaisens (bror til Johan Olaisen – min tippoldefar) sønn Georg i 1897. Hun het Tally Petrine Lorentsen og utvandret senere til Amerika.
Knuds bestemor var Riborg Helene Orning som jeg skriver mer om i kapittel 9.
Berit døde 1. mars 1899 og ble begravet på Haugen kirkegård, Ambrahamsneset (Andøya) hvor også Knud ble begravet 12 år tidligere.
Bertine voks opp på Åkenes og kom til Fiskenes i 1880 og fikk 34 år sammen med ektemannen Nils. Hun døde i 1929 og var da 86 år gammel.
Litt om Bertines aner:
Etternavnet Orning kommer fra en dansk adelsslekt. Av Bertines forfedre av Orning-slekten kan nevnes Bernt Eriksen Orning som ble født 1614. Han var sjøoffiser og kaptein. I 1667 ble han utnevnt til Inspektør over galeiene i Norge. Under krigen med Sverige, 1675-79, var han kaptein på slagskipet Glückstadt som førte 36 kanoner og hadde en besetning på 102 mann. Han falt ombord på skipet ved Marstrand i Sverige, sommeren 1677.
Bertine stammet også fra den kjente Mowat slekta fra Skottland og Shetland som kom til Norge på 1600 tallet. En fjern slektning var Norges på den tiden sannsynligvis rikeste arving som het Karen Mowat (min direkte ane het også Karen og var Karen Mowat sin tante). Hun giftet seg i 1658 med den gjeldstyngede danske adelsmannen Ludvig Rosenkrantz. De fikk gården Hatteberg i Kvinnherad i bryllupsgave, og her bygde de seg sitt lille slott som de kalte Rosendal (Baroniet i Rosendal). Slottet sto ferdig i 1665.
5. Marie
Her er et bilde av Marie trolig fra 1907. Hun var da 23 år.
Marie
Bilde nedenfor viser Maries hjem som hadde en fantastisk utsikt mot Senja og Andfjorden. Dette huset eies nå av Rune Karlsen, sønnesønn til Erling Karlsen (se kapitel 7). Det skal være et TV-program om opp-pussingen høsten 2020.
Maries hjem på Fiskenes
Marie ble som sagt født i 1884. Hun var 4 år yngre enn søstera Julie og hele 11 år yngre enn sin halvsøster Nilsine. I tillegg voks Maries mors søsters datterdatter Alvilde Jørgensen opp sammen med Marie. Alvilde var 1 år yngre enn Marie. Man kan tenke seg at det til tider var ganske livlig i huset, og jeg vil tro at den litt eldre Nilsine måtte hjelpe til med barnepass.
Bildet nedenfor viser Maries søster Julie.
Julie
Halvbroren Martin Nilsen bodde på Haugnes. Han bodde de første leveårene i Lovika dit mor hans først flyttet. Han hadde etternavn etter faren Nils, men det vites ikke om han hadde kontakt med sine søsken på Fiskenes.
Bildet nedenfor viser Martin som 25-30 åring. Han sitter i midten og er trolig allerede da høvedsmann på en seksroring. Dette er et båtlag fra Haugnes.
Båtlag fra Haugnes
Da Marie var 6 år døde søstera Nilsine av tarmslyng. Det var nok veldig trist i huset etter dette.
Bildet nedenfor viser Fiskenes i 1962 med noe av det gamle miljøet.
Fiskenes 1962
6. Livet på gården til Nils og Bertine
Nils hadde selvfølgelig ansvaret for fiskeriene, mens Bertine nok hadde hovedansvaret for jordbruket. Jeg vil tro Julie, Marie, Nilsine og Alvilde hjalp til hjemme blant annet med å lage sjøklær og mat som var holdbar i lengre tid når Nils skulle på lofotfiske. Bak for eksempel ei lofotkiste med klær lå det om lag 400 arbeidstimer, men sist i hundreåret ble klær mer og mer kjøpt.
I lange perioder på vinteren mens lofotfisket pågikk var alt arbeid med husdyra overlatt til Bertine og barna. Etter at lofotfisket var ferdig i slutten av mars kom Nils hjem for å utføre våronna, skjære torv, slå gress og for å få torv og høy i hus på høsten.
Stell av dyr og fjøs var Bertine og barna sitt arbeid, og det tok tid. Dersom vi regner med at det tok fire timer daglig, ørk som helg og ingen ferie, utgjør det omkring 1500 arbeidstimer i året. Når dyrene slapp ut på beite, tok ungene seg av gjetinga.
Dyrefôret besto av tørrhøy – så langt det rakk. Om våren var fôrmangel vanlig. Mange slag ekstrafôr blei brukt, fra tang og tare til oppkok av fiskeslog.
Dikteren Hans Lind fra Andenes gir et innblikk i livet på Andøya på 1800 tallet i «Brev heimana:
Sjøl lyt eg i fjøsen, hald kretturan stelt, sjøl toga og løypa eg – her di’kje svelt, men hellest omkring står di skamfødd. Før bunød, det har di i annakvar grend, i risskog og tangfjæra e det eit renn – d’e bra vess di berga dem framfødd!
På sommeren og høsten var arbeidet med å skaffe nok torv til fyring på vinteren viktig. Det var vanlig at hele familien deltok på dette arbeidet. Og for å det sagt, så er det nok torv på Fiskenes. Jeg har selv hjulpet mine besteforeldre med torving nord på Fiskenes. Lompen skjæres, raukes og benkes. På sensommeren ble den halvtørre lompen lagt i torvestakker. Se bilde under fra Andenesmarka. Huset til Nils og Bertine krevde nok opp til 10 000 lomper, så det var mye arbeid. Nils kjørte heim torva med egen hest.
Torv på Fiskenes
Man må regne med at folkene på Fiskenes stod hverandre veldig nær og at de var avhengige av hverandre. En følte omsorg for naboer med moralsk ansvar om å gjøre mot andre som en vil at andre skulle gjøre mot en selv. Det kaltes å gi hverandre en håndsrekning og dette systemet er nå overtatt av velferdssystemet.
Kristine Colban Aas skreiv omkring 1830 «En sang til den Nordlandske fiskerbondestand». Visa forteller om arbeidsdeling og arbeidsfellesskap og gir et innblikk i livet på denne tida. Femte verset går slik: Å vinterfeske e’ dyrebart for alle nordlandske sonnan, di styre båtan så de’ e’ rart – men heim’ e’ veikjan å konnan: Di spinn å vev å di syr å bett, di lære bonnan sin’ skjekk å vett. Å stjernan blenka å månen skin i vinternatta før alle.
Nedenfor ses et bilde av gamle Fiskenes og miljøet der.
Gamle Fiskenes
7. To Bøfjerdinger kommer til Andøya
Helt i begynnelsen av 1900 tallet kom to Bøfjerdinger til Andøya på veiarbeid. Det var min oldefar Johan Karoliussen (‘far på loftet’) og Anton Karlsen som ble gift med Maries søster Julie. Her er et bilde av Johan. Trolig var han da 31 år gammel. Johan kom fra Veanova og Anton fra Børge, og var jevngamle. De kjente nok hverandre allerede tidlig i barndommen ettersom Veanova og Børge bare ligger noen kilometer fra hverandre.
Johan
Johan ble født på Fjærvoll i Bø den 12. september 1876. Han var sønn av Karolius Martinus Olsen (1852-1942) som var født på Søberg i Bø og Anna Johnsdatter (1854-1940) som var født på Snarset i Bø. Han vokste opp i Veanova i Bø på gården som vises på bildet nedenfor. Han hadde syv søsken.
Veanova i Bø
Riksveien mellom Risøyhamn og Andenes sto helt ferdig i 1910 og hadde tatt 12 år å bygge. Veien gikk som tidligere nevnt gjennom Andøya Flystasjon. Johan var med å bygge denne veien og jeg vil tro at Johan traff Marie ifm veibyggingen gjennom Fiskenes. Etter at Johan og Marie var blitt ett par giftet de seg 30. november 1907.
I 1912 fikk Marie kjøpe deler av bruksnummer 6 fra sin mor og far. De kalte gården ‘Nordgård’ (Bnr 15) og det var helt naturlig for dette var den nordligste gården på Fiskenes (nærmest Haugnes). Dette området heter for øvrig Buan og har fra gammelt av en bosetning helt tilbake til jernalderen.
Marie og Johan lånte penger og satte i gang med husbygging og rydding av jord. Samtidig gjorde foreldrene til Marie om en del av kjøpesummen for eiendommen til et gavebrev for å lette på den økonomiske situasjonen. Broren til Johan kom til Fiskenes for å hjelpe til. Han het Oluf og ble senere gift i Breivika. Huset ses på bildet her:
Marie og Johan fikk fire barn:
Oscar (1907-1998). Bosatte seg på Haugnes, senere Andenes
Bjarne (1909-1979). Min bestefar. Bosatte seg på Andenes
Julian (1912-1999). Bosatte seg på Forøy i Bø
Margit (1917- ). Bosatte seg i Gratangen og kom senere til sin datter i Skjervøy.
Her er bilder av de tre brødrene Oscar, Bjarne og Julian:
Bildet nedenfor viser informasjon om dåpen til Bjarne. Min tippoldemor Rebekka og tippoldefar Johan Olaisen på pappas side, samt min tippoldefar Nils Mentsen på mammas side var faddere. Rart å tenke på at Rebekka og Johan er besteforeldre til min bestefar Daniel Toften, mens Bertine og Nils er besteforeldre til min andre bestefar Bjarne Karoliussen.
Da Nils døde i 1914 var Oscar 7 år, Bjarne 5 år og Julian 2 år. De må ha vært mange ganger på besøk hos sin bestemor Bertine og bestefar Nils på gamle Fiskenes. Så det var nok til tider livlig i og omkring huset til Bertine og Nils når tre gutter sprang rundt i tillegg til barna til Julie og Anton Karlsen.
En gang rundt 1915 var Johan på Lofoten på vinterfiske. Marie var da heime med de tre sønnene Oscar, Bjarne og Julian. En natt blåste det opp til en fryktelig snøstorm med det resultatet at taket blåste av huset. Marie måtte da søke hjelp hos naboene med de tre guttene. Dette var noe som preget både Marie og de tre guttene i lang tid etter.
Da første verdenskrig tok slutt, hadde Marie og Johan bygd opp drifta av gården. Marie var da plaget av en nyresykdom og døde i 1921 bare 37 år gammel.
Johan så seg da nødt til å sette bort barna hos slektninger. Oscar kom til Haugnes, Bjarne til Bleik og Julian til Bø. Jeg vet ikke hvor Margit ble sendt. I 1923 solgte Johan gården på Fiskenes og flyttet til Andenes hvor han drev fiske.
Bestefar Bjarne må ha holdt kontakten med sine søskenbarn på Fiskenes, fordi Erling Karlsen (sønnen til Anton) rodde med Bjarne på MK Trehornet (N-53A) i alle år. Jeg husker Erling som en sterk og snill mann. Han var den som trillet torskehau til meg når jeg skar torsketunger. Erling lærte meg også å vaske kaffekrus i lugaren på Trehornet. Det var å snurre fingeren fort rundt i kruset en gang så grutet føyk veggimellom :-). Nedenfor ses et bilde av MK Trehornet.
MK Trehornet
Da Johan var ca 60 år gammel fikk han armen i spillet på den båten han rodde med og måtte da slutte som fisker. De siste årene bodde han oppe på loftet hos mine besteforeldre Betzy og Bjarne Karoliussen i Svend Foyns gate 11 på Andenes. Se bilde nedenfor. Han døde 97 år gammel av lungebetennelse.
Bildet nedenfor er trolig tatt i 1966 og viser min søster Hilde, ‘far på loftet’ og forfatteren oppe på rommet til ‘far på loftet’ i Svend Foyns gate 11.
1966
8. Ole Mentsen og Storskaden
Ole Mentsen (1785 – 6/2 1821) er bestefar til Nils Mentsen (Maries far). Hans historie er viktig for å forstå både historien generelt på Andøya og spesielt for familien Mentsen.
Ole var født på Skjolde i Andøy rundt 1785 og kom til Andenes for å fiske. Han ble gift med Kristianna Andersdatter (1779-1854) fra Breivik. Ole og Kristianna bodde på Leiet på Andenes; dvs på Værbakken. Etter det jeg finner ut må dette ha vært der hvor Skotnesgården står nå. På bildet nedenfor kan enten det første eller det andre huset på høyre side ha vært huset til Ole og Kristianna.
Kristianna og Ole fikk etter hvert disse barna:
Marta (1810 – 1810): Døde ved fødsel
Ments Olai (1812 – 1882): Far til Nils og min tipp tipp oldefar. Han kom til Saura og senere Fiskenes. Han giftet seg med Margareta Marie Jetmundsdatter fra Saura.
Karen Maria (1816 – 1868). Bodde på Skarstein.
Andreas Martinius (1820 – 1856). Bodde på Saura.
Væreier og såkalt ‘Nessekonge’ på Andenes på den tiden var Jonas Falck. Finn Myrvang (lokalhistoriker) har sagt dette: ‘Falck var en myndig herre og brukte til og med tamp på folk’.
Jeg har hørt fra tidligere at det var svært dårlig vær i dagene før 6. februar 1821. Derfor ville fiskerne helst ikke ro. Dette var slett ikke god business for Jonas som eide flere fembøringer og som solgte fisken videre til fiskeoppkjøpere fra Bergen. På kvelden den 5/2 var Jonas rundt med dram til fiskerne mot at de skulle ro neste dag.
Her er en beretning fra Christen Schaug, Dverberg, som var en av de få som sammen med sin bror Torberg Schaug overlevde Storskaden:
‘Den 6. februar opprant som den første soldag i det året, med bare stasvær. I nordvest og nord ute i havet kunne så vidt skimtes en svart skyrand over horisonten, og de eldste og mest erfarne av fiskerkallan lot nok ymte om at «han kjem norana med han før kvelden kjem», men handelsmannen den gang på Andenes, Jonas Falch, og de yngre fiskerne, snakket det bort med at nå er det fisk nok i Nordhavet og ro skal vi. De som er redd får «gå på bua å legg sæ». Følgelig ville ingen ærekjær fisker gå «å legge sæ på bua» i sånt stasvær, og alle fiskerbåtene (fembøringer og åttringer), rodde. Det manglet heller ikke på brennevin, og det saes at Jonas Falch oppmuntret fiskerne med å gi dem brennevin så de blev i godt humør og mot.
Jeg var, sa Christen Schaug, 20 år, nettopp gift, og rodde som halvlottskar med en av Falchs nye fembøringer med Ola Hansa styrmann og høvedsmann.
Bruket dro vi og riktig godt fiske var det. Vi hadde dog ikke dradd den siste ilsteinen inn før han kom «norana med han», som sluppet ut av en sekk. Med damkov og den rene orkanen så svær at gamle folk ikke hadde sett maken.
Han Ola Hansa styrmann vatt med en gang 6 klør – således at seilføringen ikke var større enn at en kunne legge handa på seilråa, og så grep han om styrvollen med begge kjempenevene sine og nu så jeg han som den rette sjømann han var. De ellers så milde øynene skjøt formelig lyn for hver rosse som han kom med. Meg satte han på aktertofta ved siden av seg med draget i den ene hånd og skautet i den andre, og så to mann til auskarene. Kursen ble satt for Andenes – opp og forbi Nordhavbøen – det ytterste skjær. Det å komme opp i denne skjærgården en uværsdag, er det samme som den visse død. Skjærgården strekker seg her ei god norsk mil til havs, eller med andre ord skjær i skjær så langt øyet rekker. I uvær bryter det overalt over hele skjærgården, som synes å stå som en eneste heksegryte.
Ole Hansa styrmann hadde sin fulle hyre med i sånt vær å holde styrvollen så støtt og sikkert at kursen ble helt steady, – jeg med å hale i draget og stikke i skautet efter som rossene kom, og de to menn med å holde båten lens med auskarene.
Å komme inn Nordhavbøen viste seg å være helt umulig. Hele skjærgården og leia med gikk i et eneste brott. Vi måtte så sette kursen til havs og opp igjen med den samme kurs for Nordhavbøen, og således ut og opp 6 ganger uten å komme inn leia. Den eneste redningen var så å sette over den mange mil brede Andfjorden, men her går også Nordishavet på i sin fulle velde. For den samme seilas med to mann på auskaran og en mann på skaut og drag, og Ole Hansa styrmann med styrvollen arbeidet vi heile natta, til vi i grålysningen kom inn i Troms fylke et sted – ca. 25 norske mil fra Andenes. Vi var da så utarbeidet og utmattet at et par av oss spyttet blod og måtte bæres i hus. De av oss som brukte skråtobakk greide seg best.
Det rareste med hele denne dødsseilasen var at vi hele tiden – både med de 6 gangene gjentatte oppseilinger mot Andenes og seilasen over fjorden – hadde følge med en annen fembøring, men med den lille forskjell at kameratbåten seilte inn på den ene siden av en fjellpynt og vi på den andre.
Vi fant siden en knust båt der hvor de landet, og ingen gjenlevninger. Og takk skal du ennå i dag ha kjære Gud for redningen, sa til slutt den snart 80 år gamle mann’.
Dessverre var Ole ikke like heldig. Han var en av de 30 sjømennene som omkom på havet denne dagen. Det var kun 2 av 7 båter som klarte seg. Den ene med Ole Hansa som styrmann og den andre med Jørgen Petter Madsen fra Bleik som er min direkte ane 6 generasjoner tilbake på pappas side.
Jonas Falck måtte senere ‘flykte’ fra Andenes da han ble uglesett av folket. Bautaen på Andenes er reist som et minne om denne forferdelige ulykken.
Hvilken tragedie dette må ha vært for familien Mentsen på Værbakken. Her satt det ei enke med tre barn på hhv 9, 5 og 1 år som hadde mistet faren sin. Etter det jeg forstår flyttet Kristianna og barna til slekt på Saura etter dette. Denne tragedien satte nok sine spor i familien i generasjoner etter hendelsen.
Folketallet på Andenes var 201 i 1801, mens det var 96 i 1825. Storskaden preget samfunnet i nord-Andøy i lang tid, men de ‘sto han av’ også denne gangen.
Petter Dass forteller om virkningene av forlis for de som satt igjen heime:
Jeg næppelig kommer i nogen Mands Huus, Der kiæres jo over Neptuni Fremfus, Thi Søen hand tager saa mangen; Her sidder en Encke, som Manden har mist Og hisset en anden, har Skilsmisse frist Hvis Mand er fordrugnet for langen.
Mand spørger en Fader, som Sønner har stoor, Hvor er dine Sønner? de blev udi Fior, Mand fritter een Søn om sin Fader; Strax skal hand dig grædende svare med hast, Min Fader blev borte med Tackel og Mast, Den Sorg mig saa snart icke lader.
9. Historien om Riborg Orning
Maries tippoldemor var Riborg Helena Orning som kom til Andøya på midten av 1600 tallet. Det gjorde også hennes søster Blancheflor etter hvert. Mange på Andøya visste nok at de kom fra fine familier (Orning og Mowat som beskrevet i kapittel 4) og dermed oppstod det mange myter på Andøya. En av mytene var at de skulle ha vært britiske prinsesser.
Bildet viser Orning-slektas våpenskjold.
Orning-slektas våpenskjold
Generelt sett er det tre årsaker til at folk flyttet til Nord-Norge fra relativt fine slekter fra Sør- og Midt Norge:
Man må forstå at fisken var dagens olje. Det var denne ressursen man kunne tjene seg rik på og de største fiskeriene foregikk i området Lofoten og Vesterålen ifm at skreien kom for å gyte der om vinteren. Det var ikke fiskerne som tjente seg rike, men alle mellomleddene fram til at fisken ble omsatt i Bergen og i Hansabyene Hamburg, Lubeck, osv. Jeg har selv vært i Lubeck og fått omvisning der. Det ble da fremhevet at rikdommen i byen var basert på fisk fra Norge (les: Lofoten og Vesterålen). Så dette var grunnen til at handelsmenn kom til Nord-Norge. Det var for å tjene penger.
På 1800 tallet startet den industrielle revolusjonen, samtidig som barnekullene økte. Ettersom fiskeriene fortsatt krevde arbeidskraft var det mange som prøvde seg på Nord-Norge før de vurderte Amerika. Regionen fikk etter hvert kallenavnet “lille Amerika”.
Når det oppsto en krise som at en forsørger i en familie døde, så flyttet gjerne barna til sine slektninger som da kunne være i Nord-Norge.
Hva var det som skjedde med Riborg som gjorde at hun flyttet nordover? I 1748 døde hennes far løytnant Wilhelm Orning. Hennes mor Birgitte Margrethe Althand satt da igjen som enke med ansvar for to døtre; Riborg og Blanceflor.
I Militærbiografi av Stabsfanejunker Olai Ovenstad kalt ‘Den norske hærs offiserer 18.1 1628 – 17.5 1814’ – utgitt 1948, skrives det:
‘Wilhelm Orning, forrige Lieutenant ved Andet Vesterlendske Infanteriregiment, har efterladt 2de Pigebørn, som ere på Etne Prestegaard med moderen, Hr Jochum Althands dotter’.
Utskriften nedenfor er fra kirkeboken i Etne:
Kirkeboken i Etne
M. Ruus i Fjeldberg prestegjeld skrev i 1748:
‘Etter at Wilhelm døde reiste mora Birgitte, og de to døtrene nordover til (slekta) Giæver-familien. Riborg var hos Tarald Gievær i Kvæfjord, og Blancheflor tok seg tjeneste hos Søren Schieldrup, Hadsel, Mælboe gård. Hun var der i 1764 og 1765. I 1768 var hun i tjeneste hos presten Peter Albrecht Angel og kona Birgitte Marie Giæver, Vinje og Malnes, Bøe prestegård. Før hun reiste til Andøya’.
Mora til Riborg var altså Birgitte Althand. Hun var datter av Jochum Althand (1677-1754) som var født i Ilsvåg, Ryfylke. Han var pastor i Vardø 1709-11, sogneprest Værøy/Røst 1711-21, hjelpeprest Trondheim 1721-24 og til slutt sogneprest Etne 1724-55. Det var mens han var sogneprest i Værøy og Røst at han ble gift med Ellen Cathrine Giæver fra Bitterstad på Langøya i Hadsel.
Mens Jochum var i Lofoten skrev han et meget originalt dikt til kongen for å be om å få skifte til en prestestilling i et «mildere strøk i landet». Slik åpner diktet som han leverte selv i København:
‘Stormægtigste Monarch,
skue her med Naadigst Øye,
Hvad ieg i Ellev Aar, udstandet har med Møye,
Saa troer ieg uden tvifl Gud bøyer naadelig
Min Konges Hierte mildt engang til Hielp for mig’.
Ellens far var handelsmannen Hans Olssøn Giæver (1648-1750) som typisk var født i Trondheim og kom nordover for å drive forretninger på Bitterstad på Langøya. På dette stedet har det nylig vært gjennomført arkeologiske utgravninger hvor det er funnet fire båtgraver og flere rundgraver fra like før vikingtiden med blant annet sverd, smykker og fargerike perler.
Hans Giæver er min direkte ane 10 generasjoner tilbake. Her er et bilde fra Bitterstad der han bodde:
Bitterstad
Hans var gift med Birgitte Ottesdatter Hammer (1655-1736) og de fikk 6 barn sammen derav:
Ellen Cathrine
Tarald Andreas
Jens.
Birgitte flyttet altså til sin onkel Tarald sammen med Riborg. Tarald Giæver var bosatt på Vebostad i Kvæfjord. Hans gård hadde en besetning på 3 hester og 15 kuer foruten kvier, kalver, geiter og sauer. I tillegg drev han jektefart og handel med Bergen. I 1766 skjenket Tarald Giæver og kona Siri ei praktfull altertavle til Kvæfjord kirke. Den står i kirka i den dag i dag. Det var ingen barn i ekteskapet, så det å få Riborg og mora til gården passet trolig veldig bra.
Blanceflor flyttet til Melbu i Hadsel der hennes mors onkel Jens ikke bare bodde, men også eide hele Melbu. Tegningen under er av Melbu i 1858.
Melbu i 1858
Riborg ble gift med Peder Hansen (1735-1769) fra Dverberg og mora flyttet dit sammen med dem. Det var helt normalt på denne tida at man fant koneemner i fjordene sørøst for Andøya da fiskerne ofte dro dit for å fiske.
Søstera Blancheflor ble gift med Jørgen Petter Jørgensen Bye fra Risøyhamn ca 1771; sikkert for å komme nærmere sin søster og mor på Andøya.
For å oppsummere så var altså årsaken til at Riborg Orning kom til Andøya at hennes mor Birgitte ble enke og med det fattig. Dermed var det naturlig at mora tok med seg døtrene nordover til sine relativt velstående onkler og handelsmenn i Kvæfjord og på Melbu.
10. Refleksjoner
Ifm med arbeidet med å finne ut om Maries familie på Fiskenes stilte jeg noen spørsmål til Odd Pettersen fra Fiskenes. Jeg fikk da dette svaret fra ham etter at jeg hadde forklart hvem jeg var: ‘Du har sterke røtter til Fiskenes, fra dyktige og sterke familier’.
Ja, de må nok ha vært sterke ellers hadde de nok ikke overlevd de svært tøffe oppvekstvilkårene rundt år 1800 med mye sykdom, barnedødelighet og enker som ble sittende igjen etter at deres menn omkom på havet. Dette var nok en tid preget av stor sorg.
Det kommer også klart frem at folk var mer avhengige av hverandre enn de er nå for tiden. Familien sto i sentrum og man visste at om noe skulle gå galt, så var det bare familien og eventuelt naboer og venner som kunne hjelpe. Kanskje på tide å ta tilbake noe av dette?
Når man leser dagboken til en sildefisker: ‘Tak for alle Silden. Ja tak tusenfold til Evighed. Amen’, så forstår man ikke alvoret i dette med en gang. Det er helt klart at det gode sildefisket på slutten av 1800 tallet var svært viktig for utviklingen i nord; både for samfunnet og for den enkelte familie.
Jeg har generelt sett funnet ut at det var mange handelsmenn som kom nordover for å drive handel og for å tjene penger. Da som nå er fisk en viktig ressurs, men det står helt klart for meg at fiskeriene og spesielt lofotfisket har vært utrolig viktig for å overleve her i nord. Disse ressursene har også medført stor velstand, spesielt i Bergen, men også i Hansabyene lenger sør. Har vi lært av dette? Når jeg ser på dagens fiskekvotesystem, så er det helt klart at det har vi ikke!
Huset på Nesset der hvor Marie voks opp blir i dag kalt Antonhuset etter Anton Karlsen som kom fra Bø sammen med min oldefar Johan og ble gift med Nils sin datter Julie. Siden det var Nils Mentsen som bygde dette huset, så synes jeg det er mer riktig å kalle dette huset for ‘Nils Mentsa-huset’.
Det slår meg også når jeg leser om kystkulturen og fiskerbonden (mann og kone) hvor lite vi fikk vite om denne delen av norsk kultur i historietimene på skolen. Det vi fikk lære oss er at det urnorske ofte er koblet til bondesamfunnet på innlandet i Norge. Det er viktig at historien om kystkulturen fremsnakkes, fordi den er viktig for å forstå nåtiden.
Til slutt vil jeg nevne at det har vært interessant å følge de enkelte slektsgrenene inn mot nåtiden. Jeg har helt klart fått en bedre forståelse for livet på Fiskenes før i tiden og vet mer enn før at jeg har en sterk knytning til dette stedet. Tidslinjene er preget av mange store utfordringer, men vi har tross alt ‘stått han av’ her nord.
11. Tilbakemeldinger og sluttord
Jeg tror man aldri blir ferdig med å fortelle en historie. Det er alltid noe man har misforstått som må korrigeres eller noe som er viktig å legge til.
Om du som leser dette har noen tilbakemeldinger, så vær vennlig å sende dette til Bjørn Inge Toftens epost adresse: b.toften@hotmail.com så skal jeg sporenstreks gjøre de nødvendige korrigeringene.
Tusen takk til min mamma Bjørgun Marie som har inspirert meg til å skrive om Marie. Hun tok initiativet til å vise meg ‘huset på Nesset’ og hun viste meg også rommet hvor hun mente Marie hadde som sitt soverom (soverommet oppe mot syd), og til tante Gunni og onkel Knut som har hjulpet til med å fremskaffe bilder. Min mamma, som døde 18/8-2020, fikk heldigvis lese en tidligere versjon av dette dokumentet i juni 2020. Hun satte veldig pris på det.
Tusen takk også til Odd Torstein Pettersen for informasjon og bilder.
Odd sin Blogg 